Henrik og de tre kameraene
Henrik driver et lite portrettstudio i nærheten av Sandnes, og han tok kontakt tidlig i høst med et problem mange studioeiere kjenner igjen. Han hadde tre kameraer, to av samme modell og ett litt eldre reservehus, og bildene fra dem passet dårlig sammen. Hudtonene på de to like kamerahusene var nesten like, men reservehuset trakk mot grønt i skyggene.
Han hadde allerede prøvd å rette opp dette med hvitbalanse i hvert enkelt bilde, og det hjalp bare delvis. Når han la bilder fra en og samme seanse ved siden av hverandre i et galleri, var forskjellen tydelig nok til at kundene la merke til den. Han ville ha en fremgangsmåte han kunne gjenta, ikke en ny gjetning for hver seanse.
Jeg foreslo at vi tok utgangspunkt i fargekort og profiler, og at vi først ble enige om hva målet var: ikke tre identiske kameraer, men tre kameraer som ligger så nær hverandre at han slipper å justere for hånd.
Slik fotograferte vi fargekortet
Vi startet med å sette opp et fast studiooppsett: samme lys, samme avstand og samme eksponering på alle tre kameraer. Fargekortet ble plassert i modellens posisjon, jevnt belyst og uten refleksjoner fra glansen i kortet. Det er et enkelt punkt, men det er her mange feiler, fordi et kort som tar imot lys i en vinkel gir feil verdier i profilen.
Henrik tok først en eksponering som ga riktig verdi på de lyse rutene uten å klippe høylysene, og vi sjekket det på histogrammet. Deretter fotograferte han kortet med hvert kamera i råformat, med hvitbalansen satt fra gråfeltet. Vi lot filene ligge urørte, uten ekstra skarphet eller kontrast fra kameraet.
Det som overrasket ham, var hvor mye av jobben som handlet om å holde alt annet likt. Selve profileringen tok minutter, mens oppsettet tok mesteparten av tiden.
- Samme lys, avstand og eksponering på alle kameraer
- Kortet jevnt belyst, uten glans fra lampene
- Råformat uten forhåndsinnstilt kontrast eller skarphet
Hva profilene fikk til
Etter at profilene var laget og lagt på bildene, ble forskjellen mellom de to like kamerahusene så liten at Henrik måtte lete for å se den. Hudtonene lå på samme sted, og rød og oransje i klær og bakgrunn oppførte seg likt. Det var en tydelig forbedring i forhold til tidligere, og han kunne begynne å levere galleri fra flere kameraer uten å sortere bilder etter hvilket hus de kom fra.
Reservehuset ble bedre, men ikke helt lik. Den grønne trekkingen i skyggene var redusert, men ikke borte. Her nådde profilen sin grense: en profil beskriver hvordan kameraet gjengir fargene på kortet, ikke hvordan sensoren oppfører seg i alle lysforhold og i alle tonenivåer.
Jeg sa det rett ut til ham, fordi det er bedre å vite på forhånd at en profil gir en rimelig tilpasning enn å bruke en kveld på å jage et resultat som utstyret ikke kan levere.
Der profilen ikke strakk til
Reservehuset hadde en sensor med et annet filter foran, og det gir en annen respons i blågrønne toner. Profilen kunne flytte gjennomsnittet, men ikke fjerne forskjellen i mørke partier der støyen også spiller inn. Henrik prøvde å hente det inn med ekstra kurver, og det fungerte på kortet, men ga skjeve hudtoner på en annen modell med mørkere hud.
Det er en vanlig felle: en justering som ser riktig ut på ett motiv, blir feil på det neste. Vi gikk tilbake til profilen og lot den stå som den var, og i stedet bestemte vi at reservehuset kun skulle brukes til detaljbilder og bakgrunn, ikke til ansikter der hudtonene må være mest mulig sammenfallende.
Det var et praktisk valg, ikke et teknisk triks, og det passet studioets daglige arbeid bedre enn en ny runde med justeringer.
Rutinen Henrik tok med seg
Henrik skrev ned en kort rutine han nå følger når han kommer til et nytt oppsett eller bytter lampe. Han fotograferer fargekortet først, sjekker eksponeringen på histogrammet og lagrer filen sammen med notat om lys og dato. Profilene legges på i behandlingen, og han kontrollerer et par kjente motiver før han begynner på selve oppdraget.
Han fornyer profilene når lysene byttes, og ellers noen ganger i året, fordi lamper endrer seg over tid. Det er ikke et stort arbeid, men det gjør at han ikke trenger å stille spørsmål ved fargene midt i et oppdrag.
Det viktigste han fikk ut av kurset, sa han, var å vite hva han kunne stole på og hva han måtte kontrollere ekstra. Det er også kjernen i det vi underviser i på fargekortøvelsene.
- Fargekort først, før selve oppdraget
- Lagre filen med notat om lys og dato
- Kontroller et kjent motiv etter at profilen er lagt på
- Fornye profilene når lysene byttes
Henriks case viser hva en profil kan og ikke kan. Den fikk to kameraer til å ligge så nær hverandre at han slapp manuell retting, men den gjorde ikke et eldre kamerahus identisk med de andre. Å vite det på forhånd gjorde at han brukte utstyret riktig i stedet for å jage et resultat det ikke kunne gi. Det er en rolig og etterprøvbar måte å arbeide på, og den fungerer også i mindre studioer.